Spørsmål: Kan du kritisk vurdere påstanden: GT dokumenterer at Jesus ikke er Guds sønn, helst med henvisninger til GT?

gemini.google.com: Påstanden om at Det gamle testamentet (GT) dokumenterer at Jesus ikke er Guds sønn, bygger på en bokstavelig og ekskluderende lesning av GTs monoteisme. En kritisk vurdering viser imidlertid at GT ikke omtaler Jesus ved navn i det hele tatt, og at teksten gir grunnlag for både en jødisk avvisning og en kristen bekreftelse av Jesu guddommelige sønneskap.

Hva GT faktisk dokumenterer, avhenger helt av hvordan man leser begrepet "Guds sønn" og hvordan man forstår forholdet mellom Gud og Messias.

1. Argumenter som støtter påstanden (Jødisk og historisk-kritisk lesning)

Fra et klassisk jødisk ståsted, og ut fra hvordan tekstene ble forstått i sin opprinnelige historiske kontekst, finnes det flere tunge innvendinger mot at Gud kan ha en bokstavelig, guddommelig sønn:

  • Kompromissløs monoteisme: GT slår fast at Gud er én og udelelig, og at ingen er ham lik. Den mest sentrale trosbekjennelsen i GT er Shema: "Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én" (5. Mosebok 6,4). I Jesaja 45,5 heter det: "Jeg er Herren, og det er ingen annen; foruten meg er det ingen Gud." Tanken om at et menneske skulle være Gud eller en del av en treenighet, oppfattes som et brudd på dette grunnprinsippet.

  • Gud er ikke et menneske: GT avgrenser Gud skarpt mot det menneskelige. I 4. Mosebok 23,19 står det: "Gud er ikke et menneske, så han skulle lyve, ikke en menneskesønn, så han skulle angre." Dette brukes til å argumentere for at Gud ikke kan bli født som et menneske (inkarnasjon).

  • "Guds sønn" er en metafor, ikke biologi eller guddommelighet: Når uttrykket "Guds sønn" brukes i GT, betegner det aldri en guddommelig skikkelse med samme vesen som Gud. Det brukes som en ærestittel for utvalgte mennesker eller hele folket:

    • Israels folk: "Israel er min sønn, min førstefødte" (2. Mosebok 4,22).

    • Kongen av Israel: Om kong Salomo sier Gud: "Jeg vil være far for ham, og han skal være sønn for meg" (2. Samuelsbok 7,14). Også i Salme 2,7 sies det ved kongens kroning: "Du er min sønn, jeg har født deg i dag." Dette handlet om adopsjon til kongeverdighet, ikke guddommelig natur.

    • Engler: I Jobs bok 1,6 omtales himmelske vesener ("gudesønner") som trer frem for Herren.

2. Argumenter som svekker påstanden (Kristen og messiansk lesning)

Påstanden om at GT dokumenterer at Jesus ikke er Guds sønn, forutsetter at GT utelukker enhver tanke om en guddommelig Messias. Kristen teologi og nytestamentlige forfattere bruker nettopp GT til å argumentere for det stikk motsatte:

  • Messias får guddommelige titler: Flere profetier i GT tilskriver den kommende frelserkongen egenskaper og navn som normalt tilhører Gud alene. I Jesaja 9,6 omtales det kommende barnet som "Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste". I Mika 5,1 (5,2 i enkelte oversettelser) sies det om herskeren fra Betlehem at "hans opphav er fra eldgammel tid, fra evighets dager".

  • To guddommelige skikkelser i dialog: Noen tekster åpner for en kompleksitet i gudsbegrepet. I Salme 110,1 skriver David: "Herren sa til min herre: 'Sett deg ved min høyre hånd...'" (på hebraisk står det JHWH sa til Adonai). Jesus brukte nettopp dette verset for å vise at Messias er mer enn bare en menneskelig etterkommer av David (Matteus 22,41-45). I Daniel 7,13-14 beskrives "en som lignet en menneskesønn" som kommer med himmelens skyer og får evig herredømme - noe som i GT ellers kun tilhører Gud.

  • Ordspråkene om Guds sønn: I Ordspråkene 30,4 stilles det retoriske spørsmålet om skaperverket: "Hva er hans navn, og hva er hans sønns navn? Du vet det vel!" Dette peker på en mystisk relasjon innenfor det guddommelige allerede i GT.

3. Metodisk vurdering av påstanden

Det er tre sentrale svakheter ved å hevde at GT "dokumenterer" dette:

  1. Anakronisme: GT ble skrevet og redigert ferdig flere hundre år før Jesus ble født. Tekstene kan derfor ikke dokumentere noe spesifikt om den historiske personen Jesus fra Nasaret - verken for eller imot.

  2. Tolkning vs. dokumentasjon: GT dokumenterer hva oldtidens israelitter trodde om Gud og kongedømmet. At GT ikke inneholder den senere kristne treenighetslæren (som ble formulert på 300-tallet), er historisk riktig, men det er ikke det samme som at tekstene aktivt motbeviser Jesu status.

  3. Semantisk forskyvning: Påstanden blander ofte sammen det biologiske/bokstavelige (at Gud skulle ha fått et barn fysisk, slik i gresk mytologi, noe også kristne avviser) med den teologiske betydningen av "Guds sønn" i GT og NT (en som står i et unikt forhold til Gud og representerer ham fullt ut).

Det gamle testamentet gir ikke et entydig svar. Leser man GT isolert innenfor rammene av streng jødisk monoteisme, fremstår tanken om en guddommelig "Guds sønn" som fremmed og uforenlig med teksten. Leser man derimot GT i lys av de messianske profetiene, inneholder tekstene en rekke spenninger og åpninger som gjorde at de første jødekristne kunne gjenkjenne Jesus nettopp som Guds sønn.

Spørsmål:: Hva er de viktigste forskjellene mellom hvordan klassisk jødedom og kristendom forstår Messias ut fra Det gamle testamentet?

Den grunnleggende forskjellen handler om hva slags frelse Messias skal bringe, og hvem Messias er. Mens klassisk jødedom forventer en menneskelig konge som skaper konkret, politisk og åndelig fred i denne verden, forstår kristendommen Messias som en guddommelig frelser som først løser menneskehetens problem med synd og død, for deretter å gjenopprette verden ved sin gjenkomst.

Tema

Klassisk jødedom (Mashiach)

Kristendom (Kristus)

Messias' natur

Et fullt ut vanlig menneske, født av menneskelige foreldre.

Både sann Gud og sant menneske (inkarnasjonen).

Hovedoppdrag

Gjenreise Israel, bygge det tredje tempelet og skape verdensfred.

Frelse menneskeheten fra synd og forsone verden med Gud.

Tidsperspektiv

én fremtidig messiansk tidsalder som fullføres i ett løp.

Delt i to: første komme (lidelse/død) og gjenkomst (dom/fredsrike).

Lidelse og død

En død Messias uten å ha innført verdensfred er en feilslått Messias.

Lidelse og død på korset er selve kjernen i frelsesverket.

Forholdet til Toraen

Toraen (Moseloven) gjelder evig og vil overholdes fullt ut i fredsriket.

Jesus oppfyller loven; frelse skjer ved tro, ikke lovgjerninger.

. Messias' natur: Menneskelig konge vs. guddommelig frelser

  • Jødedommen: Ordet Mashiach betyr "den salvede" og var opprinnelig en tittel på Israels konger og yppersteprester. I klassisk jødedom (blant annet formulert av Maimonides) er Messias en direkte etterkommer av kong David og Salomo. Han er et eksepsjonelt rettferdig og klokt menneske (Jesaja 11,1-2), men han er verken guddommelig, syndfri fra fødselen eller et mellomledd mellom mennesket og Gud.

  • Kristendommen: Kristne leser tekster som Jesaja 7,14 (jomfrufødselen) og Jesaja 9,6 ("Veldig Gud, Evig far") som bevis på at Messias har guddommelig opphav. Han er ikke bare en konge innsatt av Gud, men Gud selv som trer inn i historien.

2. Oppdragets karakter: Ytre gjenopprettelse vs. indre frelse

  • Jødedommen: Profetiene i GT (som Jesaja 2,4 og Esekiel 37,24-28) beskriver en konkret forvandling av den fysiske verden. Når Messias kommer, skal det jødiske folk samles i Israel, tempelet i Jerusalem skal gjenoppbygges, krig skal opphøre ("de skal smi sverdene om til plogskjær"), og hele menneskeheten skal anerkjenne Israels Gud (Sakarja 14,9). Fordi verden fortsatt er preget av krig og urett, har Messias per definisjon ikke kommet ennå.

  • Kristendommen: Kristendommen tolker GTs løfter primært åndelig i første omgang. Menneskets dypeste problem er synden som skiller det fra Gud. Jesus beseirer synden og døden gjennom sin død og oppstandelse. Den ytre, fysiske verdensfreden flyttes frem til Jesu gjenkomst ved tidenes ende (åpenbaringen 21).

3. Synet på den lidende tjener (Jesaja 53)

  • Jødedommen: De kjente tekstene om "Herrens lidende tjener" i Jesaja 52-53 leses i klassisk jødedom ikke som en profeti om Messias. "Tjeneren" forstås i stedet som et bilde på selve Israels folk, som gjennom historien har lidd uskyldig under folkeslagenes undertrykkelse, men som til slutt skal oppreises av Gud (jf. Jesaja 49,3: "Du er min tjener, Israel").

  • Kristendommen: Jesaja 53 ("Han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder") regnes som den mest sentrale profetien om Jesus. Kristne leser kapittelet som en detaljert forutsigelse av Jesu stedfortredende lidelse og død på korset.

4. én ankomst vs. to ankomster

  • Jødedommen: GT skiller ikke mellom to ulike ankomster for Messias. Når Messias trer frem, fullfører han sitt oppdrag i sin egen levetid. Dersom en messias-kandidat dør før fredsriket er etablert - slik som skjedde med Jesus eller den jødiske opprørslederen Bar Kokhba på 130-tallet - er det det endelige beviset på at personen ikke var Messias.

  • Kristendommen: For å forene GTs profetier om en ydmyk, lidende skikkelse (Sakarja 9,9: "ridende på et esel") med profetiene om en allmektig hersker som dømmer verden (Daniel 7,13-14), forstår kristne Messias' virke i to faser: første gang som en lidende frelser, og andre gang som en seirende konge.

Spørsmål: Hvordan forklarte de første jødekristne en korsfestet Messias ut fra Det gamle testamentet, når korsfestelse ble sett på som en forbannelse?

gemini.google.com: For de første jødekristne var en korsfestet Messias en enorm teologisk utfordring. I 5. Mosebok 21,23 sto det svart på hvitt: "Forbannet av Gud er den som henger på et tre." For datidens jøder var korsfestelsen dermed det ultimate beviset på at Jesus var forlatt av Gud, ikke hans salvede konge.

For å overvinne denne "anstøtssteinen" (1. Korinterbrev 1,23) gjorde de første kristne en radikal nytolkning av Det gamle testamentet i lys av deres overbevisning om at Gud hadde reist Jesus opp fra de døde.

1. Forbannelsen var stedfortredende (5. Mosebok 21,23 + Jesaja 53)

I stedet for å benekte at korsfestelsen innebar Guds forbannelse, snudde apostelen Paulus argumentet på hodet. I Galaterbrevet 3,13 siterer han nettopp 5. Mosebok 21,23, men hevder at Jesus tok forbannelsen på vegne av andre:

"Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre."

For å forklare hvorfor en uskyldig kunne bære andres forbannelse, koblet de dette til Jesaja 53 (teksten om Herrens lidende tjener). Der beskrives en skikkelse som blir "gjennomboret for våre lovbrudd" og som "bar mange synder" (Jesaja 53,5 og 53,12). Lidelsen var ikke tegn på Jesu egen skyld, men på at han tok på seg folkets skyld som et sonoffer.

2. Den rettferdiges lidelse som mønster (Salme 22)

De første kristne oppdaget at lidelse og fornedrelse allerede var et fast motiv i GTs tekster om den rettferdige kongen - særlig i Salme 22. Når de leste denne salmen, fant de detaljerte paralleller til korsfestelsen:

  • Gudsforlattheten: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Salme 22,2) - de samme ordene Jesus ropte på korset (Markus 15,34).

  • Spott og hån: "Alle som ser meg, håner meg, de vrenger munnen og rister på hodet" (Salme 22,8).

  • Fysiske detaljer: "De har gjennomboret mine hender og føtter" (Salme 22,17) og "De deler klærne mine mellom seg og kaster lodd om kappen" (Salme 22,19).

Poenget med Salme 22 er at den slutter med at Gud griper inn, redder den lidende og lar alle folkeslag vende om til Herren (vers 25-28). Dermed kunne de kristne hevde at lidelsen var en forutsagt del av veien til seier.

3. Nødvendigheten av å lide før herligheten (Lukas 24)

Etter påsken leste de første jødekristne GT med helt nye briller. De hevdet at det var deres egne landsmenn som hadde misforstått Skriftene ved å fokusere ensidig på profetiene om Messias' seier og makt, og overse tekstene om lidelse.

I Lukasevangeliet 24,25-26 fremstilles den oppstandne Jesus slik mens han forklarer GT for disiplene: "Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?" Her ble selve ordet "måtte" (dei på gresk) sentralt: Korsfestelsen var ikke en ulykke som ødela Guds plan, men selve mekanismen i planen.

4. Offertjenesten og påskelammet som forbilder (Typologi)

De brukte også en metode kalt typologi, der konkrete hendelser og ritualer i GT ble sett på som forbilder (skygger) som pekte frem mot Jesus:

  • Påskelammet (2. Mosebok 12): Slik blodet fra et lytefritt lam reddet israelittene fra døden i Egypt, ble Jesus tolket som det sanne påskelammet (1. Korinterbrev 5,7). At ingen av Jesu ben ble knust på korset, ble koblet direkte til regelen om at man ikke skulle bryte noen ben på påskelammet (2. Mosebok 12,46; Johannes 19,36).

  • Kobberslangen (4. Mosebok 21,8-9): Da israelittene ble bitt av giftslanger i ørkenen, laget Moses en kobberslange på en stang; alle som så opp på den, overlevde. Johannesevangeliet (3,14) bruker dette som et direkte bilde på at Jesus måtte "løftes opp" på korset for å gi evig liv.

  • Den store forsoningsdagen (3. Mosebok 16): I Hebreerbrevet sammenlignes Jesu død med yppersteprestens offer i tempelet, men med den forskjell at Jesus ofret seg selv én gang for alle.

5. Oppstandelsen som Guds frikjennelse (Salme 16 og 118)

Den avgjørende brikken som gjorde hele denne nytolkningen mulig, var troen på oppstandelsen. Uten oppstandelsen ville korset forblitt en forbannelse.

De første kristne viste til Salme 16,10 ("Du overgir ikke min sjel til dødsriket, du lar ikke din trofaste tjener se graven") og Salme 118,22 ("Steinen som bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein"). De argumenterte for at selv om menneskene - og lovens bokstav - dømte Jesus som forbannet, hadde Gud opphevet dommen ved å reise ham opp. Oppstandelsen beviste at forbannelsen var brutt.

 

Spørsmål: Hva er de viktigste forskjellene mellom hvordan klassisk jødedom og kristendom forstår Messias ut fra Det gamle testamentet?

Den grunnleggende forskjellen handler om hva slags frelse Messias skal bringe, og hvem Messias er. Mens klassisk jødedom forventer en menneskelig konge som skaper konkret, politisk og åndelig fred i denne verden, forstår kristendommen Messias som en guddommelig frelser som først løser menneskehetens problem med synd og død, for deretter å gjenopprette verden ved sin gjenkomst.

Tema

Klassisk jødedom (Mashiach)

Kristendom (Kristus)

Messias' natur

Et fullt ut vanlig menneske, født av menneskelige foreldre.

Både sann Gud og sant menneske (inkarnasjonen).

Hovedoppdrag

Gjenreise Israel, bygge det tredje tempelet og skape verdensfred.

Frelse menneskeheten fra synd og forsone verden med Gud.

Tidsperspektiv

én fremtidig messiansk tidsalder som fullføres i ett løp.

Delt i to: første komme (lidelse/død) og gjenkomst (dom/fredsrike).

Lidelse og død

En død Messias uten å ha innført verdensfred er en feilslått Messias.

Lidelse og død på korset er selve kjernen i frelsesverket.

Forholdet til Toraen

Toraen (Moseloven) gjelder evig og vil overholdes fullt ut i fredsriket.

Jesus oppfyller loven; frelse skjer ved tro, ikke lovgjerninger.

 

1. Messias' natur: Menneskelig konge vs. guddommelig frelser

  • Jødedommen: Ordet Mashiach betyr "den salvede" og var opprinnelig en tittel på Israels konger og yppersteprester. I klassisk jødedom (blant annet formulert av Maimonides) er Messias en direkte etterkommer av kong David og Salomo. Han er et eksepsjonelt rettferdig og klokt menneske (Jesaja 11,1-2), men han er verken guddommelig, syndfri fra fødselen eller et mellomledd mellom mennesket og Gud.

  • Kristendommen: Kristne leser tekster som Jesaja 7,14 (jomfrufødselen) og Jesaja 9,6 ("Veldig Gud, Evig far") som bevis på at Messias har guddommelig opphav. Han er ikke bare en konge innsatt av Gud, men Gud selv som trer inn i historien.

2. Oppdragets karakter: Ytre gjenopprettelse vs. indre frelse

  • Jødedommen: Profetiene i GT (som Jesaja 2,4 og Esekiel 37,24-28) beskriver en konkret forvandling av den fysiske verden. Når Messias kommer, skal det jødiske folk samles i Israel, tempelet i Jerusalem skal gjenoppbygges, krig skal opphøre ("de skal smi sverdene om til plogskjær"), og hele menneskeheten skal anerkjenne Israels Gud (Sakarja 14,9). Fordi verden fortsatt er preget av krig og urett, har Messias per definisjon ikke kommet ennå.

  • Kristendommen: Kristendommen tolker GTs løfter primært åndelig i første omgang. Menneskets dypeste problem er synden som skiller det fra Gud. Jesus beseirer synden og døden gjennom sin død og oppstandelse. Den ytre, fysiske verdensfreden flyttes frem til Jesu gjenkomst ved tidenes ende (åpenbaringen 21).

3. Synet på den lidende tjener (Jesaja 53)

  • Jødedommen: De kjente tekstene om "Herrens lidende tjener" i Jesaja 52-53 leses i klassisk jødedom ikke som en profeti om Messias. "Tjeneren" forstås i stedet som et bilde på selve Israels folk, som gjennom historien har lidd uskyldig under folkeslagenes undertrykkelse, men som til slutt skal oppreises av Gud (jf. Jesaja 49,3: "Du er min tjener, Israel").

  • Kristendommen: Jesaja 53 ("Han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder") regnes som den mest sentrale profetien om Jesus. Kristne leser kapittelet som en detaljert forutsigelse av Jesu stedfortredende lidelse og død på korset.

4. én ankomst vs. to ankomster

  • Jødedommen: GT skiller ikke mellom to ulike ankomster for Messias. Når Messias trer frem, fullfører han sitt oppdrag i sin egen levetid. Dersom en messias-kandidat dør før fredsriket er etablert - slik som skjedde med Jesus eller den jødiske opprørslederen Bar Kokhba på 130-tallet - er det det endelige beviset på at personen ikke var Messias.

  • Kristendommen: For å forene GTs profetier om en ydmyk, lidende skikkelse (Sakarja 9,9: "ridende på et esel") med profetiene om en allmektig hersker som dømmer verden (Daniel 7,13-14), forstår kristne Messias' virke i to faser: første gang som en lidende frelser, og andre gang som en seirende konge.

Spørsmål: Hvordan forklarte de første jødekristne en korsfestet Messias ut fra Det gamle testamentet, når korsfestelse ble sett på som en forbannelse?

For de første jødekristne var en korsfestet Messias en enorm teologisk utfordring. I 5. Mosebok 21,23 sto det svart på hvitt: "Forbannet av Gud er den som henger på et tre." For datidens jøder var korsfestelsen dermed det ultimate beviset på at Jesus var forlatt av Gud, ikke hans salvede konge.

For å overvinne denne "anstøtssteinen" (1. Korinterbrev 1,23) gjorde de første kristne en radikal nytolkning av Det gamle testamentet i lys av deres overbevisning om at Gud hadde reist Jesus opp fra de døde.

1. Forbannelsen var stedfortredende (5. Mosebok 21,23 + Jesaja 53)

I stedet for å benekte at korsfestelsen innebar Guds forbannelse, snudde apostelen Paulus argumentet på hodet. I Galaterbrevet 3,13 siterer han nettopp 5. Mosebok 21,23, men hevder at Jesus tok forbannelsen på vegne av andre:

"Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre."

For å forklare hvorfor en uskyldig kunne bære andres forbannelse, koblet de dette til Jesaja 53 (teksten om Herrens lidende tjener). Der beskrives en skikkelse som blir "gjennomboret for våre lovbrudd" og som "bar mange synder" (Jesaja 53,5 og 53,12). Lidelsen var ikke tegn på Jesu egen skyld, men på at han tok på seg folkets skyld som et sonoffer.

2. Den rettferdiges lidelse som mønster (Salme 22)

De første kristne oppdaget at lidelse og fornedrelse allerede var et fast motiv i GTs tekster om den rettferdige kongen - særlig i Salme 22. Når de leste denne salmen, fant de detaljerte paralleller til korsfestelsen:

  • Gudsforlattheten: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Salme 22,2) - de samme ordene Jesus ropte på korset (Markus 15,34).

  • Spott og hån: "Alle som ser meg, håner meg, de vrenger munnen og rister på hodet" (Salme 22,8).

  • Fysiske detaljer: "De har gjennomboret mine hender og føtter" (Salme 22,17) og "De deler klærne mine mellom seg og kaster lodd om kappen" (Salme 22,19).

Poenget med Salme 22 er at den slutter med at Gud griper inn, redder den lidende og lar alle folkeslag vende om til Herren (vers 25-28). Dermed kunne de kristne hevde at lidelsen var en forutsagt del av veien til seier.

3. Nødvendigheten av å lide før herligheten (Lukas 24)

Etter påsken leste de første jødekristne GT med helt nye briller. De hevdet at det var deres egne landsmenn som hadde misforstått Skriftene ved å fokusere ensidig på profetiene om Messias' seier og makt, og overse tekstene om lidelse.

I Lukasevangeliet 24,25-26 fremstilles den oppstandne Jesus slik mens han forklarer GT for disiplene: "Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?" Her ble selve ordet "måtte" (dei på gresk) sentralt: Korsfestelsen var ikke en ulykke som ødela Guds plan, men selve mekanismen i planen.

4. Offertjenesten og påskelammet som forbilder (Typologi)

De brukte også en metode kalt typologi, der konkrete hendelser og ritualer i GT ble sett på som forbilder (skygger) som pekte frem mot Jesus:

  • Påskelammet (2. Mosebok 12): Slik blodet fra et lytefritt lam reddet israelittene fra døden i Egypt, ble Jesus tolket som det sanne påskelammet (1. Korinterbrev 5,7). At ingen av Jesu ben ble knust på korset, ble koblet direkte til regelen om at man ikke skulle bryte noen ben på påskelammet (2. Mosebok 12,46; Johannes 19,36).

  • Kobberslangen (4. Mosebok 21,8-9): Da israelittene ble bitt av giftslanger i ørkenen, laget Moses en kobberslange på en stang; alle som så opp på den, overlevde. Johannesevangeliet (3,14) bruker dette som et direkte bilde på at Jesus måtte "løftes opp" på korset for å gi evig liv.

  • Den store forsoningsdagen (3. Mosebok 16): I Hebreerbrevet sammenlignes Jesu død med yppersteprestens offer i tempelet, men med den forskjell at Jesus ofret seg selv én gang for alle.

5. Oppstandelsen som Guds frikjennelse (Salme 16 og 118)

Den avgjørende brikken som gjorde hele denne nytolkningen mulig, var troen på oppstandelsen. Uten oppstandelsen ville korset forblitt en forbannelse.

De første kristne viste til Salme 16,10 ("Du overgir ikke min sjel til dødsriket, du lar ikke din trofaste tjener se graven") og Salme 118,22 ("Steinen som bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein"). De argumenterte for at selv om menneskene - og lovens bokstav - dømte Jesus som forbannet, hadde Gud opphevet dommen ved å reise ham opp. Oppstandelsen beviste at forbannelsen var brutt.

Spørsmål og bilder ved Asbjørn E. Lund